Til jul er det 20 år siden vi flyttet til Valdres. Mor og
far med fire barn i alderen 1 til 7 år. Hvorfor kom vi hit?

Svaret er veldig enkelt. Jobb til de voksne, (leie)bolig og rimelige
barnehager. Øystre Slidre hadde ledige barnehageplasser og tok godt imot oss.

Vi hadde lyst til å skaffe oss egen bolig, og etter seks
(6!) år kom det endelig et høvelig hus på salg. Det var et feriehus som eierne
ikke lenger klarte å ta vare på. Takket være kommunens boplikt for
helårsboliger ble de tvunget til å selge det som bolighus og ikke som
fritidsbolig. Flaks for oss, ikke alle er like heldige. Det er mange tomme hus,
men de er verken til salgs eller til leie.

For et par år siden skrev Eivind Ødegård en kronikk i avisa
Valdres :

«Du
ser det overalt i Bygde-Noreg: Tomme hus, men ingen ledige. Ikkje so mykje som
ein husmannsplass får dei, familiane som faktisk vil flytta inn. Dei utflytte
patriotidiotane lèt heller eigedommen sin stå til nedfalls enn å sleppe til
folk som so inderleg trengst i bygdi. (…) Dei er so glade i bygdi si at dei heller vil ho skal døy ut enn å selja
fillegarden til folk som verkeleg treng han.»


har Valdres laget sin egen Velkomstlov. Det er vel og bra.

Men det hjelper ikke
med store ord hvis det ikke ligger noe bak. Folk trenger jobb, hus,
barnehageplass, skole, helsetjenester, butikker. De trenger sosial kontakt og
aktivitet. De trenger frisk luft og et trygt og godt miljø. Det kan de få mange
steder i bygde-Norge.

Glansa
brosjyrer og kule facebooksider kan kanskje lokke folk til Valdres, hvis de er
så heldige å få jobb og et sted å bo. Men det er virkeligheten i
hverdagsvaldres som kan få dem til å bli. Virkeligheten skaper vi sammen.