Hva skal vi gjøre når keiseren er naken? Hjelper det å
varsle?

Av og til treffer man mennesker (eller bedrifter) som er
veldig flinke til å markedsføre seg sjøl. De er for
eksempel kjempedyktige kjøkkensjefer, og kan virkelig lage god mat. Og de har
nettopp åpnet en veldig bra restaurant. Da er man sjølsagt både spent og
forventningsfull når man besøker restauranten for aller første gang.

Og maten er ikke så verst, men den har uten tvil
forbedringspotensial. Vi skriver det
på kontoen for nybegynneruflaks. Kjøkkensjefen lar seg intervjue i lokalavisa
og skryter av råvarer, kvalitet og atmosfære. Vi tenker at vi sikkert var uheldige med vårt besøk.

Noen måneder seinere opplever vi det samme. Vi spiser et
helt greit, men ikke spesielt godt måltid. Likevel svinger kjøkkensjefen innom
og forteller gjestene om den fantastiske maten. Det stemmer ikke med det vi
opplever, men vi velger å ikke si noe om det. Kanskje det er vi som er kresne.
Dessuten er vi høflige.

Etter flere liknende opplevelser slutter vi å besøke restauranten.

En middelmådig artist vil trolig få mange spillejobber hvis hun har et dyktig management i ryggen. Men hvis produktet (les musikken) ikke holder mål vil hun fort forsvinne.

En ny bedriftsleder vil nesten alltid bli møtt med
forventning og interesse. Det gjør ikke så mye at han er stappfull av
sjøltillit og har masse planer om hvor mye bedre alt skal bli. Men når han
etter et år fortsatt snakker om hvor dyktig han er og hvor fantastisk suksess
han har hatt i tidligere jobber, da begynner vi å lure på når det samme skal skje hos oss.

Og når han forteller om den fantastiske suksessen vi har i
vår bedrift, det stemmer jo ikke?
Eller er markedet så vanskelig at vi må være takknemlige for at det ikke
er verre? Er det kanskje noe galt med oss?

Det er alltid skummelt når en kokk må fortelle at han lager
god mat. Når en sjef må fortelle at han er veldig dyktig og godt likt. Når en
musiker må fortelle at han spiller veldig godt. For at folk skal få det med
seg.

(Har noen for eksempel hørt Arne Brimi skryte av hvor dyktig han er? Nei, han skryter av råvarer og tradisjonelle måter å tilberede maten på, og folk kjenner sjøl at maten smaker.)

I journalistikken er det noe som heter «show, don’t tell».
Det gjelder på mange områder.

Da er spørsmålet, hvem tør henge bjella på den nakne keiseren?