Det er mye bra med å bo i bygde-Norge. Utsikt, god plass, kjøkkenhage og
turterreng rett utafor stuedøra – for å nevne noe. Det verste er bilkjøring.
Skal du noe sted, må du kjøre bil. Alltid.

De fleste nordmenn regner seg sjøl som bedre enn
gjennomsnittssjåføren. Det gjør ikke jeg. Jeg innrømmer at jeg er ganske dårlig
til å kjøre bil. Dessuten liker jeg ikke å sitte bak rattet. Da er det ikke så
smart å bosette seg på et sted med bare fem (!) daglige bussavganger.

Men her sitter jeg. Ganske fastgrodd etter 20 år. Og
fremdeles like dårlig til å kjøre bil på vinterføre.

Den første snøen kom for et par dager siden, og i går måtte
jeg ut med reportasjebilen. Men det var tørt, fint vinterføre, og jeg møtte
bare ett vogntog på tur over Eggeåsen. Sjåføren tok det med ro og ventet ved
nærmeste møteplass slik at jeg kunne passere trygt. Det gikk helt fint, både
fram og tilbake til møte med fylkesmannen i Vang.

Men i morges snødde det tett. Det var stapp mørkt, og jeg var nødt til å kjøre
reportasjebilen ned til jobben. Det var ingen foran meg, og ingen lys å kjøre etter.
Elger og rådyr holdt seg heldigvis unna, jeg så ikke så mye som en katt. For
sikkerhets skyld kjørte jeg ganske sakte.
Holdt 60 i 80-sonen, og slakket av på gassen før hver eneste sving.
Tenkte at nå er det mange som blir irritert, jeg samler sikkert kø. Kjerringer
skulle ikke kjøre om vinteren.

I mørket oppfattet jeg at bare én bil lå rett bak meg, men hun
prøvde ikke å kjøre forbi. Kanskje
er vi flere kjerringer som ikke liker årets første tur med snøslaps.

Litt før halv åtte parkerte jeg ved avishuset. En time
seinere var reportasjebilen på vegen igjen.

Oppdrag: Kollisjon i Vestre Slidre. Heldigvis uten meg bak rattet.